I 1923 opplevde det norske landslaget sitt første skikkelige fotball-mirakel da de vant 0-2 mot Frankrike i Paris. På laget var teologistudenten Sverre Eika, som senere skulle reise verden rundt som sjømannsprest.
Sverre Eika ble født 29. august 1899 i Gjerpen i Telemark, og begynte å spille fotball for Odd. Det hele begynte med at han slet sånn med tysk-leksene at moren rett og slett bare sendte ham til idrettsplassen. Det var her han fikk sitt første møte med ballen, og straks var all grammatikkbøyning glemt.
Glemt for fotballens strålende og herlige nå!
Idrettsplassen i Skien var ikke det dummeste stedet å spille fotball på denne tiden. Var de heldige fikk de bli med å trene med de voksne spillerne på Odd. De regnes som Norges første fotballklubb og på denne tiden var de blant de beste, med flere spillere på landslaget. Med slik matching ble den unge Sverre Eika raskt god. Han ble en del av laget og var fotballfrelst for alltid.
Kan teologistudenter spille fotball?
Men utenfor banen var og ble han en tviler. Det var ingen selvfølge at Eika skulle bli prest. Det var jo gutta i Odd som var hans miljø. Men de store spørsmålene interesserte ham, særlig siden første verdenskrig nettopp var over. Hvem var Gud, og hvem var Jesus oppi alt dette? Dermed bar det videre til universitetet i Oslo for å studere teologi. Men hva nå med fotballen?
Han var usikker på om dette kunne la seg kombinere. Det var få på denne tiden i Norge, om noen som mente at et fromt kristent liv var forenlig med å spille fotball. I boken sin Under mange stjernehimler forklarer han det på denne måten:
Det må innrømmes at det kunne være et mareritt å komme inn i en jernbanevogn med et fotballlag som var på hjemvei søndag kveld, særlig hvis det hadde tapt.
Da fant han inspirasjon i en annen kristen idrettshelt, nemlig skotten Eric Liddell. Mannen som senere skulle reise til Asia som misjonær er mest kjent for å ha trukket seg fra sin antatt beste øvelse (100 meter) fordi den gikk på en søndag, for så å ta både gull og verdensrekord på 400 meter i OL i Paris i 1924.
Hendelsene var inspirasjonen til mye av handlingen i den ikoniske filmen Chariots of fire fra 1981.
Men altså også et sterkt bevis for Sverre Eika for at skarp konkurranse idrett og kristen tro kunne kombineres. Han fortsatte derfor å spille fotball på aller høyeste nivå i Norge, nå for Lyn. Mens han enda studerte teologi ble han også belønnet med plass på det norske landslaget høsten 1923 i kampene mot Frankrike og Tyskland. Norge som på denne tiden stort sett tapte, klarte likevel med Eika på laget utrolig nok å slå franskmennene 0-2 på bortebane i Paris. Mot tyskerne ble det et knepent 1-0 tap i Hamburg. Flere landskamper fikk ikke Sverre Eika, men bidraget til den utrolige bragden mot Frankrike kan ingen ta fra ham. Like utrolig er det kanskje også at Eika i boken sin ikke nevner dette med et ord. Der er det helt andre eventyr han ønsker å fortelle om.
Under mange stjernehimler
For etter studiene var ferdig endte også fotballkarrieren for Sverre Eika. Han begynte nå som Sjømannsprest, noe som skulle føre ham verden rundt. Først i Liverpool, og deretter som prest for de norske hvalfangerne som overvintret på Sør-Georgia. Etter det ble han beordret til Buenes Aires i Argentina, før han under 2. verdenskrig tjenestegjorde som feltprest på den norske flybasen i Canada.
Etter krigen returnerte han til Argentina før han vente hjem til Norge som sokneprest for Ris menighet. Han hadde da også fått den store æren av å bli utnevnt til ridder av 1. klasse av St.Olavs Orden.

Bilde: Skjermdump fra nb.no
I forordet til boken hans fra 1967 (som ligger tilgjengelig digitalt hos nasjonalbiblioteket), forteller han at han hadde fått et hjerteinfarkt og derfor ikke kunne gjøre så mye annet enn å skrive. Han sluttet som sokneprest men fortsatte å holde gudstjenester i menigheten. Det endte til slutt tragisk da Eika fikk et illebefinnende underveis i messen, og døde to dager senere.
Selv om Sverre Eikas presteliv var både innholdsrikt og spektakulært, så glemte han aldri fotballen. Han slang seg villig med i fotballkamper både blant sjømenn og i forsvaret. I bokas siste kapittel skriver han engasjert om at fotballen og kristendommen hører sammen og vil det samme:
Idrett og kirke – mer enn det som skiller er det som binder disse sammen. For begge arbeider ut fra hvert sitt utgangspunkt – alltid er i arbeid for å tjene vårt folk.

Bilde: skjermdump nb.no
Hele boken Under mange stjernehimler finner du her.