Jeg er født i juli 1993. Født rett inn i Norsk fotballs begynnende gullalder. Den høsten går Norge til VM i USA. Men det fikk jeg aldri med meg, ei heller den mislykkede EM-kvaliken mot Tsjekkia før mesterskapet i England i 96.
VM 1998
Før VM i 98 var jeg mer med. Ikke fordi jeg kan huske noen av kampene, men fordi jeg var barn og dermed også midt i målgruppa for fotballforbundets strategi for å kapitalisere maks på Drillo-suksessen. På Nille, i leketøysbutikker. Man fikk tak i landslagsprodukter overalt! Jeg hadde et fotoalbum med bilder fra kvalikfesten med Mini spradende rundt med alpelue. Jeg hadde papp-plakat av Solskjær som jeg tok med i barnehagen på ta-med-dagen, og en figur av Tore André Flo som jeg tok med i badekaret, som gjorde at han hadde en evig flekk på nesa. Den var visst ikke ment som badeleke.
Jeg la meg i landslagssengetøy, med hjemmedrakt på ene siden og bortedrakten på den andre. Rundt omkring stod navnene på spillerene med autografene over. Jeg husker jeg alltid pleide å lete etter Solskjær sin. Den var lett gjenkjennelig, med bare en krusedull som formet «Ole». Da vi ba aftenbønn hendte det at jeg tok med landslagsspillerne i bønnen på lik linje med besteforeldre, tanter og onkler. Jeg husker fremdeles hvordan det luktet. Hvordan jeg alltid ble litt glad når mamma hadde tatt det på. Hvordan jeg bevist byttet på å ligge med hjemmedrakt eller bortedrakt-siden øverst. Det var tidenes kuleste sengetøy!
Marokko og Skottland-kampen tror jeg ikke jeg så en gang. Men st.hansaften er minnene krystallklare. Iført OL-genseren fra Nagano, horn med skinke og ost i hånda og sykkelhjelm på hode er jeg klar for å bevitne tidenes største norske fotballmirakel fra en reise-TV i bagasjerommet til en varebil. Jeg husker ikke så mye. Men jeg husker øyeblikket hvor Kjetil Rekdal skjøt straffen i mål, 2-1 til Norge over selveste Brasil. Det har brent seg fast. Hva det gjorde med alle folka rundt meg, og hva det gjorde med meg.
Jeg ville ha den følelsen igjen, og Jacob 5 år måtte ikke vente så lenge.
EM 2000
Tapet mot Italia i åttendedelsfinalen i VM 98 skulle bli Drillos siste kamp som landslagssjef. Inn kom assistent Nils Johan Semb. Starten ble katastrofal med tap hjemme for Latvia, men siden skulle ikke Sembs Norge se seg tilbake.
Gjennom kvaliken til EM i 2000, stod Norge frem som en av de sterkeste landslagene i Europa. Med et angrep bestående av Flo, Iversen, Solskjær og Carew var Norge en fryktet motstander for de aller fleste.
Da EM kom hadde Donald Duck & Co laget ansiktsmaling som de la med i bladet. Jeg var snart sju år og klar for åpningskampen mot Spania med Donald Duck sminke i ansiktet. Senere kom de med en advarsel fordi flere hadde fått etsende skader, men jeg slapp med skrekken. Så kom øyeblikket. Et slags øyeblikk i alle fall. Problemet var at Iversens scoring på det lange utspillet fra keeper Thomas Myhre kom uventet for de fleste. For meg og mamma hjemme i sofaen, for Spanias keeper men også for Arne Scheie. Plutselig var det bare mål. Det jeg husker best var at mamma lovte at hvis Norge vant fikk jeg være lenge oppe og spise is, og slik ble det.
Flere kamper ble det ikke på meg, ikke som jeg kan huske i det minste. Hadde sikkert nok med Pokémon-kort, Nintendo 64 eller noe annent spennende. Mesterskapsfotballen var over for Norge, jeg skulle bare visst hvor lenge det var til neste gang.
VM 2002
Sommeren 2002 skal jeg fylle 9 år, og fotballinteressen er på vei til å virkelig ta av for alvor. Pakkene fra BOING-klubben er et månedlig høydepunkt og på familie-PCen i stua knatrer jeg løs på W-tasten for å føre Flo frem mot scoring på FIFA 2000. Jeg er så klar for VM i Japan og Sør-Korea, men det var ikke Norge. Jeg tror ikke jeg hadde fått det med meg.
Sett i ettertid er det sjokkerende at Nils Johan Semb kunne bli sittende som landslagssjef etter denne kvaliken. Fjerdeplass bak Polen, Ukraina og Belarus, med den troppen!
Det eneste jeg fikk med meg av denne forferdelige kvalliken var gjennom Sleivdal-tegneserien i BOING. Sleivdal-trener Hallvar Thorkildsen ble satt inn som erstatter for Semb. Ronny Johnsen hadde knær av kjeks, og det hele endte med at Tom Nordli ble landslagssjef. Det gav meg ikke et korrekt bilde av den kvaliken, men nok til å forstå at Norge var langt unna.
Derfor falt valget på England. De ble mitt lag, de jeg felte tårer for da Ronaldinho gikk for skudd og en aldrende David Seaman som hadde glemt hvordan man hopper, sendte England ut av VM. Uansett, Beckham, Oliver Kahn og den ekte Ronaldo hadde gitt meg fotballdilla for livet.
Likevel glemte jeg aldri Norge. Etter timevis med jobbing hadde jeg tegnet hele landslaget med meg selv som løftet pokalen. Men jeg ville ha mer av opplevelsen. Jeg tok den lange veien med sykkel ned til videochappa for å LEIE (!) Gamecube med 2002 FIFA World Cup-spillet. Etter enda flere timer var suksessen et faktum. Norge var verdensmestre i fotball, med Mike Kjølø som spiss (!). Selv ikke Brasil kunne stoppe meg da.
Mitt første ordentlige mesterskap satte spor. Jeg fikk meg hanekam som David Beckham og jeg fikk en drøm. Mesterskap i fotball var det beste i hele verden, men tenk om jeg kunne få oppleve det med Norge.
EM 2004
Fra da av er det ingen vei tilbake. Tida for å misse landskamper er over for godt. Inn i neste kvalik får jeg med meg alt. Treningskamper, vinterturneringer på La Manga. Alt skulle jeg se.
Norge var i gruppe med Romania, Bosnia-Herzegovina, Luxemburg og til slutt favorittene fra Danmark.
Da gruppefinalen skulle spilles i Parken hadde rettighetshaver TV3 bestemt seg for å ha «build up» hele dagen. Fra tidlig om formiddagen satt jeg klistra. Det var endeløse analyser fra Fjørtoft og Solér. Dyptgående reportasjer om den danske toppklubben Brøndby og mye mye mer.
Det meste gikk nok over hodet på en 10 år gammel Jacob, men jeg husker at spenningen steg. Selvfølgelig var Norge bedre enn Danmark. Snart skulle jeg endelig få oppleve Norge i et mesterskap jeg også, sånn på ordentlig.
Det var et hardt nederlag å takle. Hele dagen hadde gått til å glede meg til den avgjørende seieren som aldri kom. Danmark vant 2-0 i Parken og Norge måtte nøye seg med playoff.
Før det skulle jeg få oppleve min første landskamp på Ullevaal. Treningskampen mot Portugal. Det var min første ordentlige stadion-opplevelse. Minnet om mine først skritt opp trappene og inn på Ullevaal sitter fortsatt sterkt i. Norge tapte 0-1 etter scoring fra Pauleta. Figo løp rundt på vingen for Portugal, men det brydde jeg meg ikke så mye om. Jeg hadde med meg kamera, og var mest opptatt av å få noen gode bilder av Riise og Hangeland. Vertsnasjonen Portugal sendte en hilsen til Norge og ønsket oss velkomne til EM som de skulle arrangere neste sommer, og jeg hadde troa. Playoff kunne gå!
Trekning var åpen, som vil si at ingen var seedet. Norge kunne dermed ha endt opp med å møte nasjoner som Latvia, Wales, Skottland eller Slovenia. Men selvfølgelig endte vi opp med Spania.
Men jeg tenkte likevel at det kunne gå, vi slo jo dem i EM bare tre år tidligere, hvorfor ikke gjøre det igjen?
Første kamp på Mestalla i Valencia ble av det dramatiske slaget, «Spania-dødaren» Iversen scora igjen. Det samme gjorde Spania, to ganger, men det kunne blitt så mange mange fler. Hadde det bare ikke vært for Espen Johnsen. Den kristne kristiansanderen hadde hatt en god høst for Rosenborg og spilt seg til fast plass. Nå var han som en levende vegg. Så vilt var det at kommentator Ernst Lersveen ikke kunne dy seg: «Norsk fotball har fått en gave fra oven, hans navn er Espen Johnsen.
Før returmøte på Ullevaal ledet Spania 2-1, men Norge hadde fordelen av bortemål. Vant vi 1-0 var vi i EM. Med Espen Johnsen i mål kunne det gå. Jeg sitret av spenning.
Så scorer Spania. Deretter vrikket helten fra Mestalla foten. I en landing fikk han all vekt på ankelen. Det så ikke bra ut. Men Semb og keepertrener Erik Thorstvedt vegret seg for å bytte ham ut. Foten var ubrukelig. Først ble det 0-2 etter en feil fra Basma. Senere sendte samme mann et tilbakespill mot egen keeper, på en sånn måte at Johnsen måtte bruke foten. Det gikk ikke. Ballen gikk rett på panna til Etxebierra før den gikk i en fin bue inn i det åpne målet. Det var over.
Johnsen ble etter hvert erstattet av Frode Olsen som endte opp med å grisetakle en norsk tilskuer som hadde sprunget ut på banen. Så hard var taklingen at tilskuerens lue falt av. Olsen ville fortsette kampen med lua på, men ble stoppet av dommerlegende Pierluigi Collina. Ingenting av dette fikk jeg med meg. Jeg lå nede i stua nedgravd i sofaen helt oppløst i tårer.
VM 2006
Kort tid etter var Sembs tid som landslagssjef over, han skulle aldri trene et lag igjen. Inn kom Åge Hareide. Mannen som hadde klart det umulige, å gjenskape suksessen i Rosenborg etter Nils Arne Eggen ga seg. Høsten 2003 endte med både serie-og cup-gull. Kunne han gjøre det samme med arven etter Drillo?
Jeg var dritt lei Semb og hans lange baller. Og selv om Hareide fikk med seg Flo-pasningens far, selveste Stig Inge Bjørneby som assistent bar det håp om mer ballbesittelse og offensiv fotball. Jeg hadde virkelig troa! Vekk med kjedelige solbrune Semb, og inn med den karismatiske og engasjerende Hareide.
Carew var også tilbake etter å ha slått ned John Arne Riise på samling året før. Han var tilbake, men ikke uten kontroverser.
Tilbake var også jeg. Med hele laget mitt på tur for å se Norge-Slovenia. I oppladningen hadde det kokt rundt Carew og en dame som påsto at han var faren til barnet hennes. Carew nektet. Etter syv minutter var all tvil satt til side. Carew setter inn 1-0 og feirer med å kjøre «vugga». Deretter blir det 2-0, før Aleksander Ødegaard (av alle!) runder keeper med en overstegsfinte i god gammel Fjørtoft-tradisjon til 3-0. Da går bølgen runde på runde, og det er laget mitt som starter den. Det stod i avisa etter kampen, og jeg følte på et vis at jeg var nevnt. Min andre kamp med landslaget «live» og min første seier var en stor opplevelse.
Kort tid etter kunne pappa fortelle at det kanskje hadde vært gøy og dratt til VM i Tyskland. Vi forhåndskjøpte slik at vi var garantert billetter til alle Norges kamper. Dermed var saken enkel, kom Norge til VM kom jeg til VM
Selv om kvalliken gikk greit, ble de kommende verdensmesterne Italia noen nummere for store. Det skulle bli nok en playoff.
Da motstanderen skulle trekkes var jeg på skolen og skulle ta BSG-vaksine. Helsesøster prøvde å distrahere oss men det var ikke noe vits med meg. Hode var et helt annent sted. Ble det Spania nok en gang? Hva med Sveits?
Det ble Tsjekkia. Semifinalistene fra forrige EM, med stjerner som Nedved, Baros og Petr Cech. Men det kunne vel gå likevel?
Før kampen på Ullevaal var matta i elendig stand. Stuntreporter Synnøve Svabø troppa opp med hårføner for å «redde» det gjørmete gressteppet. Løsningen ble å dekke store deler av banen med sand. Likevel ble Norge overkjørt av finspilte Tsjekkere på det krevende underlaget. Norge var heldige som slapp unna med 0-1, og borte kontrollerte de igjen inn til en 1-0 seier og 2-0 sammenlagt.
Igjen var jeg oppløst i tårer. Det ble ikke noe VM for Norge og det ble heller ikke noe VM for meg.
Igjen måtte jeg nøye meg med å spille Norge til mesterskap på PlayStation.
EM 2008
Likevel var det en slags optimisme å spore, og den ble ikke mindre av at Norge før EM i Sveits og Østerrike unngikk de store kanonene og var «bare» nødt til å komme seg før Tyrkia og Hellas for å endelig igjen komme til mesterskap. Carew hadde funnet seg tilrette i Lyon og skulle senere blomstre i Aston Villa. Riise spilte fast på et stadig bedre Liverpool og Solskjær var tilbake for Manchester United, i tillegg til Gamst Pedersen i Blackburn. Samtidig gav Hareide flere av stjerne fra Tippeligaen sjansen, som da var på sin absolutte peak. Inn med profiler som Grindheim, Hæstad, Strømstad og stortalenter som Skjelbred og Tettey. Norge var på vei!
Vi beholdt den imponerende ubeseirede rekken mot Brasil med 1-1 på Ullevaal før kvalifiseringen ble åpnet med seier 1-4 borte mot Ungarn. Jeg var på leir uten tilgang til TV og satt på en campinghytte sammen med kompiser og hørte kampen på radio. Nå skjedde det ting!
Det ble tap 1-0 borte mot Hellas, men når Tyrkia skulle møtes borte var det for tomme tribuner i Frankfurt som straff for tidligere tribunebråk. Vi slapp heksegryta. Likevel kunne man høre hundrevis av Tyrkiske fans som lagde leven utenfor stadion. Men det skremte ikke Norge. Lillestrøms Simen Brenne hadde fått tillit fra start og svarte med å sette 0-1 etter 31 minutter. Så kom Martin Andresen med et smart langskudd rett før pause. Norge leda 0-2, vi var tilbake i kvaliken. Dette var bra, dette var overbevisende. Norge hadde stålkontroll.
Så skjer det. Det uvirkelige. Det rakner fullstendig. Det var vårt 7-1 i Belo Horizonte. En lompe av et frispark fra Hamit Altintop går rett på Thomas Myhre, som bokstavlig talt lar ballen glippe mellom fingrene. Pytt, pytt. Sånt skjer tenkte jeg. Vi har da kontroll på dette?
Like før slutt skjer det igjen. Nok engang er det Altintop. Nok en gang går skuddet rett på Myhre, men denne gangen både mellom fingrene og beina! Det er 2-2. katastrofen er et faktum, og Myhre skal aldri stå en kamp for landslaget igjen. Inn kommer Brann-keeper Håkon Opdal, og resultatene går riktig vei igjen.
Det samme gjør resultatene i andre kamper som gjør at når Norge igjen skal møte Tyrkia så ligger en EM-billett i potten. Det eneste resultatet som ikke sender Hareides menn rett til Sveits og Østerrike er om Tyrkia skal vinne. Vinne på et fullsatt Ullevaal med et Norge som har alt å spille for. Dette måtte vel være mulig!
Jeg får ikke mindre trua da selveste Erik «Panzer» Hagen brassesparker inn 1-0 etter 7. minutter. Det er drømmenes drømmestart! Hagen ligger an til å bli tidenes landslags-kulthelt på høyde med Myggen og Dan Eggen. Er det den taklingssterke stopperbautaen med rødt skjegg og måne som skal sende oss tilbake til mesterskap, og det attpåtil på akrobatisk vis. Dette må da være et etterlengtet svar fra Fotballguden! Jeg merker en ukjent følelse av euforisk glede begynner å spre seg i kroppen. Jeg registrer at Opdal har helt like keeperhansker som Myhre hadde, før tankene igjen går til mesterskap, kubjeller og jodling. For en sommer det skal bli.
Tyrkia må score to, de kan vel da ikke score to?
1-1 kommer etter 30 minutter, et skudd Opdal burde tatt. Utover i andre omgang får tyrkerne mer og mer overtaket, og i det 60. minutt roter Opdal ballen i mål nok en gang.
Tårer blir erstattet med sinne. ER DET MULIG!!!!!!!!!!!!!!! KEEPERE!!!!!! SELV DE MEST RÆVVA LANSDLAGENE HAR DA KEEPER SOM KLARER Å REDDE BALLER SOM GÅR RETT PÅ SEG. BESTEMOR KUNNE REDDA DE DER BARE MED Å STÅ STILLE. JEG ORKER IKKKKKKEEEEEEEE!!!!!!!!
En siste kamp mot Malta gjenstår. Vi vinner men resultatene går ikke med oss denne gangen. Vi får ikke playoff engang. Tyrkia og Hellas går til EM, det gjør ikke vi.
VM 2010
Nå har jeg mista litt gnisten. Dette går jo ikke. Det samme må sies å gjelde både landslaget og Hareide selv. Gløden er borte og Hareides karakteristiske smil er borte for godt. Han går til angrep på pressen i hver eneste pressekonferanse, og Norge går hele kalenderåret 2008 uten en eneste seier.
Da er det over for Hareide.
Selv om jeg bare er 15 år har også jeg sett meg nødt til å bli nostalgisk på denne tiden. Jeg drømmer meg tilbake. Leser Drillo sin taktikkbok: Effektiv Fotball og ser hele Norge-Brasil i reprise for første gang. Han var ikke så dum han der Drillo. Det var kanskje primitivt, men det funka!
Og nå skjer det utrolige. Drillo som sist hadde hatt en spektakulær retur som landslagsjef for Irak, sa seg villig til å redde Norge nok en gang.
Det blir en umiddelbar suksess. 11. februar er Egil «Drillo» Olsen tilbake på benken for Norge. Kampen gikk på TV2 sport premium, en kanal vi ikke hadde. Derfor ble det radio på meg og pappa. Øyeblikket var like stort der. Norge dominerer selv uten John Carew. Daniel Braaten herjer og Christian Grindheim sklir inn seiersmålet. Drillo funker fortsatt!!!!!
Diplom-is relanserer Drillo-isen og entusiasmen er brått tilbake. Men han greier likevel ikke å redde kvalliken. Norge blir nummer to bak Nederland, men ender opp som dårligste toer og får dermed ikke muligheten gjennom playoff heller.
Bare Drillo fikk en hel kvalik nå, så var vi der!
EM 2012
Det ble ikke helt sånn. Drillo gjorde det han kunne best han. Gjorde Ullevaal til et fort uansett hvem som kom. Starten var fantastisk!
1-1 hjemme mot Danmark ble etterfulgt av seier 1-0 mot et Ronaldo-løst Portugal. Men borte var det verre. Det ble tap 2-0 i København, og selv om Tom Høgli ble genierklært for å ha tatt Cristiano Ronaldo fullstendig ut av returmøtet mot Portugal endte det med tap 1-0. Til slutt havnet vi på tredjeplass med like mange poeng som Portugal, likt på innbyrdes men dårligere målforskjell.
Men det gikk på en måte greit. Vi hadde ikke det samme nivået på spillerne som før. Det begynte å bli lenge siden vi hadde hatt en keeper som spilte fast utenfor Norge. Bugge Pettersen, Jon Knutsen og Jarstein vokter buret for landslaget denne perioden. Midtbanen bestod av Bjørn Helge Riise og Henning Hauger. Jon Arne Riise, Carew og Gamsten nærmet seg slutten og holdt ikke lengre samme nivå.
Kanskje var vi ikke i stand til å konkurrere med de beste?
VM 2014
Det forstod kanskje Drillo selv også. For nå skulle han dra nok et klassisk Drillo-triks opp av ermet. Nemlig FIFA-rankingen.
Da den ble innført på 90-tallet forhørte han seg med matematikere for hvordan de kunne velge ut motstandere i treningskamper slik at de kunne klatre så høyt som mulig på rankingen. Det fungerte. I oktober 1993 var Norge rangert som verdens nest beste nasjon. I 2011 gjør han det igjen, i februar settes Norge på 11. plass. Noe som betyr at når kvalikkgruppene til VM i Brasil skal trekkes så er Norge førsteseedet. Det betyr at vi slipper å møte England, Spania, Italia, Tyskland og tilsvarende. Det eneste laget vi må overliste er Sveits. Trodde vi.
For selv om vi greier 1-1 borte mot Sveits og Albania. Taper vi for Island borte og Albania hjemme (!). Gruppa er likevel vidåpen og Norge har fortsatt Sveits hjemme. Det ender med tap 0-2 i en begredelig forestilling. Jeg var så ferdig med Drillo. Alle lange ballene, alle de korte unnskyldningene. DET HOLDER IKKE Å VÆRE FORNØYD MED SJANSENE VI SKAPER NÅR VI TAPER 0-1 MOT ALBANIA PÅ ULLEVAAL!!!!!!!!!
Drillo sier opp, eller får sparken. Borte er han i alle fall. Og inn kommer Per «Messias» Høgmo. NFF tror sjansene i de to siste kampene er bedre med han som sjef. Så blir det tap 0-3 mot Slovenia. Da er det slutt. Det ble ikke nok tid. Vi har ikke gode nok spillere.
Men det finnes håp. Sommeren 2013 imponerer U21-landslaget stort med seier over England og til slutt tredjeplass i hele turneringen. På laget var spillere som Nyland, Omar Elabdellaoui, Strandberg, Stefan Johansen, Jo Inge Berget og Marcus Pedersen.
Fremtiden var lovende, men her og nå hadde vi ingenting i VM og gjøre.
EM 2016
Våren 2014 har jeg blitt 21 år gammel. Har flytta til Oslo og begynt å studere. Jeg bestemte meg tidlig for at nå var det ingen unnskyldninger, var det landskamp skulle jeg dit.
Selv om prisene var høye og profilene var fraværende, var det jo tross alt Norge, mitt absolutte favorittlag. På bannerne utenfor Ullevaal var det bilder av Tarik, Håvard Nilsen og Huseklepp. Det var liksom ingen attraksjoner, ingen som folk kom for å se.
Jeg var en av 11 tusen i vennskapskampen mot Russland (1-1). Og i 0-1 tapet hjemme mot Estland møtte kunn 9 tusen opp. Det var nitrist men jeg var der. Italia ble for sterke og vant 0-2, men så kom et glimt av håp på 15 år, hans navn var Martin Ødegaard.
Stemningen på Ullevaal den kvelden Ødegaard kom inn til sin første offisielle landskamp var helt spesiell. Det ble jublet hemningsløst hver gang han var borti ballen. Når han gikk for å ta corner reiste vi oss. Hele stadion! Hadde en ivrig bulgarer satt inn en grisetakling, ja da tror jeg fort vi hadde stormet banen for å ta ham. Det var helt spesielt.
Norge hadde fått seg en attraksjon. En spiller det var morsomt å se på, en som fikk forventningen til å stige hver gang han fikk ballen. ENDELIG!
Nå begynte prosjekt Høgmo å få litt fart på sakene også. For bak de mange bemerkelsesverdige utsagnene som «smartness og brightet», «angripe som Barcelona og forsvare oss som Atletico Madrid», så hadde Høgmo en plan. Norge skulle bli mer spillende og trygge med ballen i laget. Langballenes tid var forbi, nå skulle landslaget ta kontroll over kampene. Dette krevde utvikling og den beste måten å sikre det på var gjennom å spille tøffe treningskamper mot god motstand. Kunne vi kontrollere mot England og Frankrike, kunne vi kontrollere mot alle! Det ble naturlig nok noen braktap og nå raste vi ned på FIFA-rankingen. På det laveste lå Høgmos Norge på 70. plass.
Men planen til Høgmo skulle snart lykkes.
Hjemme mot Kroatia var jeg igjen på plass. Vi hadde fått tak i billige billetter (150kr) på grunn av dårlig sikt, men det var enkelt å se rundt stolpen. En av heltene fra U21-laget fra 2013 Jo Inge Berget hadde nettopp sendt sitt Malmö til Champions League, og nå var han inne på laget.
To ganger lurer han den erfarne kroatiske backen Srna, med den samme skuddfinta!Deretter får Høgmo betalt for alle de tøffe treningskampene. Norge er komfortable med ballen i beina. Vi triller rundt mot motløse kroater. Til slutt kan vi kontrollere inn til 2-0. Jeg mister det. Skriker meg hes. For første gang blir jeg værende på stadion for å hylle gutta. Jeg tar et bilde av det hele som et minne. Dette blir et historisk vendepunkt tenker jeg.
Berget blir en umiddelbar helt for meg. Jeg har ham som bakgrunnsbilde på telefonen min, og han har gitt meg en grunn til å være stolt over at jeg tross en alder på 22 må forvente meg et liv med lengre skjegg enn hår på hode.
Før bragden mot Kroatia har vi utrolig nok spilt 0-0 hjemme mot Azarbejan. Et resultat som i ettertid har blitt helt glemt og dessverre ble helt avgjørende. Norge hadde flere store sjanser men det ville seg ikke. Likevel var vi fortsatt inne i kampen om andreplassen og direkte plass (utrolig nok!) i EM i Frankrike. Det er første EM etter utvidelsen. Som alle sier på denne tiden, nå er det godt gjort å IKKE komme til EM. For her skal alle med.
Jeg begynner å drømme, og ikke minst spare penger. Tenk å få dra på guttetur til Frankrike. Vi har store planer om en van, som de har i Lange flate ballær.
Før nest siste kamp har Norge flere matchballer. Malta må slås på Ullevål og Italia i Roma. Norges toppscorer Alexander Tettey og Høgmos betrodde spiss Aleksander Søderlund ordener seier mot Malta, jeg står rett bak målet. Stadion er fullsatt. For da kunne vi bli klare om Kroatia tapte mot Bulgaria. Jeg dro til kompisen som bodde nærmest Karl Johan for å følge kampen i tilfelle det skulle gå veien. Det gjorde det ikke.
Til den siste kampen er jeg på plass igjen. Nå i Karl Johans gate. Denne kampen måtts vi se på Scottsman. Jeg var så klar for jenka ned hele Karl Johan og helt til Paris!
Målsniken Tettey er igjen frempå å gir Norge 0-1. så går tida. Klokka tikker og tikker. Kroatia leder 1-0 over Malta, vi får ikke noe hjelp der. Vi må vinne. Og vi leder! Helt til det er et kvarter igjen. Vår nye mann på backen italiaproff Allasami feilberegner når han skal bryste ballen tilbake til egen keeper, Florenzi får en tå på ballen og det er 1-1. Norge prøver, men rommene blir for store. Pellè sikrer Italiensk seier på en kontring i det 82 minutt. Da er det over. Jeg går slukøret hjem. Nedover en folketom paradegate.
Men så var det denne playoffen da. Nå var det der håpet lå. Jeg var avventende, men når det var Ungarn som ble dratt opp av bollen da ble jeg straks mer optimistisk. Ungarn hadde vi hatt taket på.
Det endte 0-1 på Ullevaal, men Norge hadde hatt overtaket. Så når returkampen kom var jeg igjen på plass på Scottsman på Carl Johan. Høgmo hadde rørt i gryta. Inn med Ødegaard og Moi, og ikke minst Markus Henriksen som spiss. Her skulle man spille rundt treige aldrende ungarere og dunke et par baller bak den mytiske keeperen i grå joggebukse. Det var bare ett problem. Kampen ble som tette avgjørende kamper ofte blir, en krig og der ble det gutter mot menn. Spiss for dagen, Markus Henriksen setter faktisk ballen i mål to ganger denne kvelden, en gang bak joggebuksemannen og en gang bak Nyland. Det blir 1-3 sammenlagt. Drømmen er igjen knust og Carl Johans gate har aldri vært tristere. Dagen etter tømmer jeg den oppsparte EM-kontoen og kjøper meg ny PC. Da kunne jeg i det minste få Norge til mesterskap selv på Football manager. Jeg trodde virkelig det skulle gå denne gangen.
VM 2018
Prosjekt Høgmo sjangler videre. Det er her vi får treningskampen hvor vi spiller 0-0 mot Estland i Tallinn, nå udødeliggjort av Marius Skjellbekk.
Kvalliken begynner katastrofalt. 0-3 hjemme for regjerende verdensmestre Tyskland er forsåvidt greit. Jeg dro alltid på disse kampene, i tilfelle et mirakel. Da er det dumt å sitte hjemme. Men her var vi lang langt unna. Nå dominerte vi ikke en dritt. Verre blir det med 1-0 tap borte mot Azabarjan i Baku. Da San Marino utlignet til til 1-1 i det 54. minutt var bunnen nådd. Nasjonen hadde for alvor vendt seg mot Høgmo. Lei av de dårlige prestasjonene og helt ferdig med den forferdelige tåkepraten. Norge vinner til slutt 4-1, men etter tap 2-1 borte mot Tsjekkia er fiendtlighetene ovenfor Høgmo så stor at det ønskes «hode hans på et fat». Det skal bli hans siste kamp som landslagssjef.
Inn kommer svenske Lars Lagerbäck, men denne kvalikken kan ikke reddes. Norge ender som nr.4 i gruppa kun 3 poeng foran Azarbejan.
EM 2020
Det er ingen quickfix for Lagerbäck, og det er egentlig ikke så rart. Mannen som ledet Island til suksess med lange innkast og trøkk var langt unna Høgmos ambisjoner om et finstilt Norge. Troppen måtte byttes ut. Ut med Martin Samuelsen og Martin Ødegaard, og inn med fyrtårnet Maars-Johnsen og Ola Kamara.
Men høsten 2018 begynner det å sitte. Det er første året med Nations League, og vi vinner vår gruppe i avdeling C! Dermed er vi sikret en ekstra playoff om vi ikke skulle klare den ordinære kvalifiseringen.og det gjør vi selvfølgelig ikke. Vi spiller jevnt med både Spania og Sverige, men mangler det siste lille for å ta steget opp.
Jeg er på Ullevål sammen med hun som skal bli kona mi i den dramatiske 3-3 kampen mot Sverige. Vi kommer til og med på TV!
Det skulle bli lenge til neste kamp.
For nå kommer corona dritten. EM blir utsatt og når playoff-kampen mot Serbia spilles på Ullevaal med 200 tilskuere, så ryker EM drømmen etter at Serbia scorer i ekstraomgangene. Det ender 1-2 og det er kanskje like greit. Hadde vært for dumt om vi endelig kom til mesterskap mitt under en pandemi!
Uansett finnes det nå håp. Ødegaard er tilbake og ikke minst har vi fått fenomenet Erling Braut Haaland. Inn i neste Nations League blir det bare rot. På grunn av smitte i den norske troppen får vi ikke spilt kampen mot Romania. Vi taper på walkover. Lagerbäck drar hjem til Sverige og vi ser ham aldri igjen. Nødlandslaget imponerer med flere spillere på laget som med tiden skal vise seg å bli alt annet enn nødløsninger.
Nå kommer også endelig Ståle Solbakken inn. Bare verden blir vanlig igjen nå, så skal alt bli bra!
VM 2022
Ståles start blir rotete. Det kjempes for å boikotte VM i Qatar og pandemien har enda ikke sluppet taket. Norge spiller de første hjemmekampene borte (!) for tomme tribuner i Spania.
Jeg har begynt å jobbe som prest og flyttet til Hønefoss, men da det igjen åpnes for 7000 tilskuere til kampen mot Nederland er jeg på plass igjen. Norge er gode og Haaland sender oss i ledelsen 1-0. Jeg sitter rett bak målet og hører hvordan ballen smeller i nettet. Vi har fått spilleren vi drømte om. Verdens beste avslutter! Bakeover er det dessverre dårligere stilt. Det ender 1-1.
Kampene mot Tyrkia ødelegger mye. Før den siste kampen borte mot Nederland må vi vinne, i tillegg til at Tyrkia må avgi poeng. Det går ikke, og egentlig er det like greit. Jeg boikotta VM i Qatar uansett. Istedenfor så jeg VM kampene fra 98. Jeg matchet kampoppsettet fra Qatar. Så når det var kamp der, så jeg en kamp derfra. Så da ble det Norge-Brasil i reprise for det som må ha vært 10 gang.
EM 2024
99% sjanse sa Ståle Solbakken. Jeg var enig. Alt vi trengte å gjøre var å komme over Skottland i gruppa, så var vi direkte til EM i Tyskland.
Jeg hadde flyttet hjem til Halden. Fått meg nytt hus med terrasse og nå hadde vi dekket til ute med taco. Det var strålende vær tidlig i juni, Mamma og Pappa var på besøk og kampen stod på i bakgrunnen. 1-0 i det 61. minutt. Haaland var sikker fra straffemerket. Starten på kvalifiseringen hadde vært trå, men nå var vi tilbake. Så rakner det på slutten. Skottene slår oss 1-2. Jeg er helt lamslått, hva skjedde nå?
Nok en koselig forsommerdag er ødelagt.
Det er kvalliken også, vi kommer oss aldri inn igjen. Vi har Haaland og Ødegaard, Nusa, Bobb og Østigård. Fortsatt står vi utenfor.
VM 2026
Presset mot Solbakken begynner å bli stort. Etter 5-0 tap borte mot Østerrike mener mange at han må gå. Så snur det. Østerrike snubler på målstreken og vi sikrer opprykk til avdeling A i Nations League. Vår turnering! Vi får jubelscener på Ullevaal. I garderoben og hjemme i stua hos meg. Når kvaliken begynner er det ikke lenger tvil. Vi har blitt gode nå, veldig gode! Selv Italia banker vi 3-0 og alle andre i gruppa også. Vi vinner og vinner og scorer og scorer.
Jeg har blitt 32 år gammel og endelig blitt pappa for første gang, dog noen måneder for tidlig. Fra sykehuset sjekker jeg resalebilletter for den utsolgte kampen mot Estland. Vinner Norge den er det kun målforskjellen som kan stoppe oss fra å komme til VM, og der ligger vi milevis foran Italia. Til slutt får jeg tak i en billett.
Dagen har kommet. Jeg synger «Alt for Norge» for sønnen min. Det gjorde jeg mens han enda lå i magen også. Tenk at han blir født inn i en verden hvor Norge er gode i fotball. Det unner jeg ham! Håper det varer lenge.
Jeg drar fra sykehuset og mot Oslo. Jeg rekker det akkurat. Sniker meg inn på det ledige plassen. Langt bak innerst bak en stolpe. Jeg må hele tiden flytte hode for å se Estlands mål hele første omgang. Men det gjør ikke noe. For det blir ingen mål. Det står 0-0 til pause. Jeg begynner å bli smånervøs og kommer på at sist jeg så Estland på Ullevaal tapte vi 0-1. Skal dette virkelig glippe igjen?!
Jeg sitter på rekke med en kompisgjeng fra Nord-Norge, de byr meg på kvikklunsj. Der hjelper. Så skjer det. Og nå har jeg ingen stolpe som sperrer sikten heller. Jeg ser alt klart og tydelig. Sørloth stiger til værs og stanger inn 1-0. Hele Ullevaal eksploderer. Jeg hopper opp og skriker alt jeg klarer. Jeg brøler! Gutte gjengen fra nord holder rundt meg mens vi roper: «høy, høy, høy, høy!». Før vi slenger oss på Oljebergets «Norge skal til VM neste åååååår». Nå kommer det scoringer må løpende bånd, og jeg begynner å kjenne det snikende følelsen av glede. Når klokka nærmer seg 90, så forlater jeg plassen min. Går for å pisse før jeg plasserer meg nærmere banen bak mål. Jeg står alene og tar det inn. Vi skal til VM. Dette skjer på ordentlig. Jeg tenker på alle gangene jeg har grått, alle gangene jeg har vært her og kjent på skuffelse og flaut nok også ekte sorg. Nå er jeg bare glad. I det fløyta går står jeg helt alene mens tårene renner nedover kinnet. Det er over nå. Endelig over.
Fotballguden.no 