I over 50 år har «styggen skjøl» prydet Manchester Uniteds klubbemblem. Grunnen er den samme som Black metal-miljøet i Norge hadde for å identifisere seg med djevelen; frykten gav dem et overtak. Nå er frykten fullstendig borte i den røde delen av Manchester, hva skjedde?
I 1958 var Matt Busbys gull-lag en sjarmerende suksesshistorie, «Busby Babes» ble et fenomen i hele England etter to strake seriegull (1956, 1957) med en gjennomsnittsalder på 22 år. De lokale unggutta var kjekke, fintspillende og ikke minst veldig veldig gode. Den 6. februar 1958 fikk det hele en tragisk slutt. Åtte spillere døde, og Matt Busby selv ble skadet for livet. United skulle komme tilbake, men kallenavnet «Busby Babes» ble igjen i München.
Styggen på brystet
Denne gangen ønsket Busby selv å ta kontroll over kallenavnet til sin egen klubb. Grunnen var åpenbar, men også nøye valgt av hensyn til prestasjonene.
I Salford, en bydel i Manchester ikke langt unna der United har tilholdssted, så var det Rugbylaget som gjorde seg bemerket ute i Europa. Med de røde draktene og den intense spillestilen hadde ikke den franske journalisten noe valg, da han dekket rugbylaget fra Manchester sin overkjøring av deres lokale helter. De ble rett og slett et offer for de røde djevlene. Navnet ble etablert og hengende ved, som det også gjør den dag i dag.
Med de røde djevlene fikk derfor Sir Matt Busby alt han ville ha. Han fikk et navn som ikke var forankra i spillerne men i lokalmiljøet, og ikke minst… han fikk et navn og et image som forpliktet hans egne spillere til å spille med en innstilling og stil som matchet. Dermed ble de også et lag som motstanderne var nødt til å frykte. Når du møtte United så møtte du ikke 11 spillere, men 11 djevler. Representanter for det verste av det verste. Ondskapen i seg selv.
Djevelen eller satan, betyr rett og slett motstanderen. I religionene er djevelen Guds motstander, menneskets motstander og godhetens motstander. Frykten for den onde motstanderen var lenge svært ekte. Folk var redde for at den onde skulle ta bolig i de og ødelegge. Frykten for djevelen var stor, ikke bare for evig pine i helvete, men for hva djevelen kunne påføre av skade her og nå før døden. Djevelen hadde på den måten enorm respekt. Man tullet ikke med djevelen og det demoniske. Lenge var bare det å nevne djevelens navn ansett som vågalt. Bare det å snakke om det onde var en måte å sjokkere på. Men idretten har alltid operert med litt andre regler. Der ikke mange i 70-tallets Storbritannia som hadde sluppet unna med samme budskap: «Satan, det er oss!».
Lords of Chaos
Det er ikke bare i idretten man så kraften i å identifisere seg med satan. Der hardrock-banda på 70- og 80-tallet hadde holdt seg til å synge om djevelen, så tok en gjeng norske «outcasts» på 90-tallet steget fullt ut, de var på ondskapens siden, de var satan skjøl!
Band som Mayham, Emperor og Dark Throne satte standeren for en helt ny sjanger, black metal. Sammen med svart/hvit-estetikk, dyster atmosfære og et primitivt lydbilde, så var troverdigheten og seriøsiteten dødsviktig. De var virkelig bærere av kaos, ødeleggelse og ondskap. De var 100% satanister. Samfunnet skulle brytes ned med ondskap, frykt og vold. Dette resulterte i flere kirkebranner og til slutt også flere drap. Frykten spredte seg hos store deler av det norske folk, og med det også en slags respekt. Gutta med langt svart hår ble en maktfaktor som de ikke klarte å holde styr på.
Hos Uniteds djeveldyrkere var det ikke mye frykt og spore utover 70-tallet. Djevelen var kommet inn i emblemet, men på banen var «The Red Devils» tamme. Så kom Alex Ferguson til klubben, og frykt ble igjen et sentral del av klubbens identitet, både innad og utad.
I ettertid er det tydelig at Ferguson satte pris på sine brutale spillertyper, og selv om det noen ganger gikk over streken beholdt han sine djevler, også når intensiteten bikket over i vold. Cantona sparket og slo en tilskuer men vendte rett tilbake som kaptein. Det samme gjaldt Roy Keane etter hans skrekktakling på Alf Inge Haaland. Peter Schmeichel kjeftet og dyttet, Jaap Stam var ivrig på «kvælertaka». Wayne Rooney fikk som spiss hele 101 gule kort i sin tid i klubben. Til sammenlikning har Steven Gerrard 61 gule og da som midtbanespiller.
Det skulle være vondt å møte United og om nødvendig direkte farlig.
Sir Alex klarte også å skape en konstruktiv fryktkultur internt. Frykten for manageren gav en lojalitet og disiplin som få lag kunne matche. Enten fulgte du ordre ellers så var du ferdig. Dette gav laget en enorm styrke og skapte frykt hos alle de møtte, uansett om klokka begynte å tikke over overtiden. United kom alltid tilbake. Frykten gikk foran dem, og gav de en enorm konkurranse fordel.
Fred the Red og fryktens død
Med suksessen kom også markedsføringen og profileringen, her ble selvfølgelig Djevelen dyrket for alt det var vært, men ikke i fryktens tjeneste. Den nye maskoten Fred The Red var ikke en fryktinngytende djevel, men mer en slags Teletubbie med horn som ble brukt før kamper men også inn mot supporterartikler rettet mot barn. Nå var satan på tåteflasker, kosebamser og matbokser. Det var ikke mye som var truende med det.
På banen var fryktfaktoren ivaretatt helt til Ferguson gav seg i 2013.
Nå har United i likhet med de fryktede norske djeveldyrkerne fra Norge blitt en vits. Frykten er borte og dermed også maktfaktoren. Der motstandere bare kunne glemme å håpe på mer enn 1 poeng på Old Trafford, er det nå alle muligheter for seier, uansett hvem du er.
Spillerne er ikke lenger frykta, men heller sett på som klovner. Selv de som i utgangspunktet skulle være de «harde» spillerne som Fellaini, Jones og Maguire har bare blitt noen som alle bare tuller med.
Vil det noen gang bli som det var?
Ten Hag er neste mann ut. Uansett så skal man aldri avskrive djevelen.
The greatest trick the devil ever pulled was to convince the world he didn’t exist.
Fotballguden.no 
